Viser innlegg med etiketten Henrik Ibsen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Henrik Ibsen. Vis alle innlegg

mandag 17. november 2008

"Løven"


Presentasjon av Henrik Ibsen (1828-1906)


Henrik Ibsen ble født i Skien, som sønn av den velstående forretningsmannen Knud Ibsen og den kunstneriske moren Marichen Altenburg. Da Wergeland var kun 7 år gammel gikk familien hans fra å være Skiens mest velstående familie, til å bli en av de fattigste da familien gikk konkurs. Denne forandringen påvirket familien og han for alltid. Femten år gammel flyttet han fra foreldrene til Grimstad. Om dagen gikk han i apotekerlære, mens han på nattestid malte og skrev dikt i smug. På denne tide var han veldig tilbaketrukken, ensom og fattig. Ibsen skrev sitt første skuespill Catilina.
Her møtte han også en jente som han gjorde gravid, men fordi han følte han ikke hadde noe å tilføre forlot han Grimstad våren 1850, til fordel for hovedstaden. Der studerte han ved Helteberg Studentfabrikk. Resultatet ble heller dårlig da han gikk ut i 1850, med stryk i to fag. I 1851 fikk han et tilbud han ikke kunne motstå fra Ole Bull, om å jobbe som dramaforfatter ved teateret i Bergen. Med innflytelse fra Herman Hettners bok « Das moderne drama», utviklet han ideen om «det moderne prosjektet». Her fant han også den store kjærligheten, Susannah Thoresen som han giftet seg med. De flyttet etter 6 år til Christiania hvor Ibsen fikk jobb som artistisk direktør ved Christiania Norske teater. Like etter å ha flyttet hit fikk de sønnen Sigurd Ibsen. Etter år med god økonomi og gode boforhold, gikk teateret dårlige tider i møte i 1862 som førte til konkurs. Dette førte også til store økonomiske problemer, i likhet med de Ibsen hadde opplevd som liten gutt. Pga de store økonomiske problemene og skrivetørken fikk han og familien i 1863 reisestipend av staten. De neste 27 årene bortsett fra et par besøk i hjemlandet oppholdt de seg i Tyskland og Italia, som vil si at nesten alle hans samtidsdramaer ble skrevet der. Til tross for den lange avstanden fra moderlandet, følte han at avstand var den beste måten å se samfunnsforholdene i landet. De siste årene av hans liv oppholdt familien seg i Norge.

Faser i Ibsens forfatterskap

Hvordan ulike endringer i samfunnsbildet kan være med på å endre en forfatters skrivemåte, kommer veldig godt til syne hos Henrik Ibsen. Som Ibsen med sine egne ord sa, «å dikte er å se»». Med dette mente han at han så med skarpt blikk inn i den virkelige verden, som han så brukte i sin diktning. Ibsens forfatterskap kan deles inn i 4 faser:


Da Ibsen startet opp som ung, var han til å begynne med poet. Han var inspirert av det nasjonalromantiske rundt seg, og hans verk fra perioden ca. 1850-1863 bærer tydelige preg av dette. De nasjonalhistoriske dramaene er: Catilina (1850), Olaf Liljekrans (1857), Fru Inger til Østeraad (1857), Hærmændene paa Helgeland (1858), Kjærlighedens Komedie (1862)


Pga private problemer med økonomi og skrivetørke, fikk Ibsen og familien i 1863 reisestipend av staten. De neste årene oppholdt de seg i Tyskland og Italia. Denne flytten førte til begynnelsen på hans andre fase i forfatterskapet. De nye verkene fremstod som opprør mot gamle og nasjonalromantiske tanker. Fasen strekker seg fra 1864-1878 og verkene: Kongs-Emnerne (1864), Brand (1866), Peer Gynt (1867), De unges Forbund (1869), Digte (187) og Kejser og Galilæer (1873) omtales som idé dramaer. Ibsen mente det at å se fedrelandet på avstand, gjorde at han lettere kunne gripe fatt i problemene i samfunnet og skrive om dem.


Med Georg Brandes, og Ibsens innføring av det moderne gjennombrudd, endret også hans dramaer til å bli realistiske samtidsdramaer. Mellom perioden 1879-1884, skrev Ibsen: Samfundets støtter (1877), Et dukkehjem (1879), Gengangere (1881), En folkefiende (1882). Karakteristiske trekk er at Ibsen setter samfunnsproblemer under debatt, at perspektivet er samfunnskritisk, handlingen foregår i samtiden og det er hverdagslige personer og situasjoner som blir presentert.


I perioden 1884-1900 blir Ibsens tekstene mer psykologiske og drømmeaktige, og skillet mellom hva som er ekte og det som er fantasi blir nå vanskeligere enn før. Dramaene fra denne perioden: Vildanden (1884), Rosmersholm (1886), Fruen fra havet (1888), Hedda Gabler (1890), Bygmester Solness (1892), Lille Eyolf (1894), John Gabriel Borkman (1896), Når vi døde vågner (1899) omtales alle som Psykologiske dramaer. Etter denne perioden ble det ikke skrevet mer av Ibsen, ettersom han ga slipp på forfatteryrket og døde kun 7 år etter «Når vi døde vågner» ble skrevet.

Kilder:
Norsk boken, http://www.ibsen.net/index.gan?id=71949&subid=0, http://www.ibsen.net/?id=60491, http://no.wikipedia.org/wiki/Ibsen