Faser i Ibsens forfatterskap

Hvordan ulike endringer i samfunnsbildet kan være med på å endre en forfatters skrivemåte, kommer veldig godt til syne hos Henrik Ibsen. Som Ibsen med sine egne ord sa, «å dikte er å se»». Med dette mente han at han så med skarpt blikk inn i den virkelige verden, som han så brukte i sin diktning. Ibsens forfatterskap kan deles inn i 4 faser:


Da Ibsen startet opp som ung, var han til å begynne med poet. Han var inspirert av det nasjonalromantiske rundt seg, og hans verk fra perioden ca. 1850-1863 bærer tydelige preg av dette. De nasjonalhistoriske dramaene er: Catilina (1850), Olaf Liljekrans (1857), Fru Inger til Østeraad (1857), Hærmændene paa Helgeland (1858), Kjærlighedens Komedie (1862)


Pga private problemer med økonomi og skrivetørke, fikk Ibsen og familien i 1863 reisestipend av staten. De neste årene oppholdt de seg i Tyskland og Italia. Denne flytten førte til begynnelsen på hans andre fase i forfatterskapet. De nye verkene fremstod som opprør mot gamle og nasjonalromantiske tanker. Fasen strekker seg fra 1864-1878 og verkene: Kongs-Emnerne (1864), Brand (1866), Peer Gynt (1867), De unges Forbund (1869), Digte (187) og Kejser og Galilæer (1873) omtales som idé dramaer. Ibsen mente det at å se fedrelandet på avstand, gjorde at han lettere kunne gripe fatt i problemene i samfunnet og skrive om dem.


Med Georg Brandes, og Ibsens innføring av det moderne gjennombrudd, endret også hans dramaer til å bli realistiske samtidsdramaer. Mellom perioden 1879-1884, skrev Ibsen: Samfundets støtter (1877), Et dukkehjem (1879), Gengangere (1881), En folkefiende (1882). Karakteristiske trekk er at Ibsen setter samfunnsproblemer under debatt, at perspektivet er samfunnskritisk, handlingen foregår i samtiden og det er hverdagslige personer og situasjoner som blir presentert.


I perioden 1884-1900 blir Ibsens tekstene mer psykologiske og drømmeaktige, og skillet mellom hva som er ekte og det som er fantasi blir nå vanskeligere enn før. Dramaene fra denne perioden: Vildanden (1884), Rosmersholm (1886), Fruen fra havet (1888), Hedda Gabler (1890), Bygmester Solness (1892), Lille Eyolf (1894), John Gabriel Borkman (1896), Når vi døde vågner (1899) omtales alle som Psykologiske dramaer. Etter denne perioden ble det ikke skrevet mer av Ibsen, ettersom han ga slipp på forfatteryrket og døde kun 7 år etter «Når vi døde vågner» ble skrevet.

Kilder:
Norsk boken, http://www.ibsen.net/index.gan?id=71949&subid=0, http://www.ibsen.net/?id=60491, http://no.wikipedia.org/wiki/Ibsen