I norsktimen i dag hadde vi språkdebatt. Med en som ordstyrer, og alle med hver sine roller, skulle vi diskutere som det ble gjordt på 1800-1900 tallet, om hva som ville være den beste språkløsningen for Norge. Som sikkert mange vet var det ulike meninger. Noen ville beholde Dansken, andre ville fornorske den, mens noen kom med ulike ideer for hvordan å lage et nytt skriftspråk basert på dialekter. Vesentlige personer fra debatten var bla. Wergeland, Welhaven, Aasen, Munch, Knudsen, Asbjørnsen og Moe m.f. Jeg og min gruppe ble Welhaven med tilhengere.
Som konservativ romantiker, ønsket Johan Sebastian Welhaven å bevare det dans
ke skriftspråket. Og det var flere grunner til dette:
- Etter å ha vært i union med Danmark i over 100 år, var det danske skriftspråket blitt en del av Norge. Alle som kunne skrive, skrev dansk. Dansken var blitt en del av vår «identitet».
- Dansken representerte ”dannelsen” og framsteget, mens et bondemål, samme hvor rent det måtte være, aldrig ville kunne fylle alle de funksjonene skriftspråket skulle ha i et moderne samfunn.
- Det ville bevare det kulturelle fellesskapet med danskene, som hadde en mye rikere kultur enn Norge, og som vi i større grad kunne ta del av om vi pratet samme språk. Ved å bevare skriftspråket, ville vi kunne lese felles litteratur.
- Ville det å istedenfor lage et nyt språk føre til slutten på det årelange sammarbeidet med Danmark?
(- Det å skulle fornorske dansken, mente Welhaven var å vulgarisere språket)
- Det aller beste ved å beholde dansken var at man slapp å gjøre «noen ting». Dvs, man måtte lære bøndene å skrive. Men man ville slippe å bruke masse tid på å utvikle et helt nytt språk, som ingen kunne fra før.
Men han sa også det at om man absolutt måtte gjøre endringer i språket, istedenfor å beholde det danske språket som han ønsket, så ville han at den nye norsken skulle bygge på de grammatiske røttene fra gammelnorsken. Det nye språket, skulle heller ikke være en overfladisk forandring av dansk mot norsk talemåte.
hah da ble det jo faktisk litt om debatten til slutt da..trodde ikke jeg ville ha så mye å skrive om den:P..
Arrivederci =)
Som konservativ romantiker, ønsket Johan Sebastian Welhaven å bevare det dans
ke skriftspråket. Og det var flere grunner til dette:- Etter å ha vært i union med Danmark i over 100 år, var det danske skriftspråket blitt en del av Norge. Alle som kunne skrive, skrev dansk. Dansken var blitt en del av vår «identitet».
- Dansken representerte ”dannelsen” og framsteget, mens et bondemål, samme hvor rent det måtte være, aldrig ville kunne fylle alle de funksjonene skriftspråket skulle ha i et moderne samfunn.
- Det ville bevare det kulturelle fellesskapet med danskene, som hadde en mye rikere kultur enn Norge, og som vi i større grad kunne ta del av om vi pratet samme språk. Ved å bevare skriftspråket, ville vi kunne lese felles litteratur.
- Ville det å istedenfor lage et nyt språk føre til slutten på det årelange sammarbeidet med Danmark?
(- Det å skulle fornorske dansken, mente Welhaven var å vulgarisere språket)
- Det aller beste ved å beholde dansken var at man slapp å gjøre «noen ting». Dvs, man måtte lære bøndene å skrive. Men man ville slippe å bruke masse tid på å utvikle et helt nytt språk, som ingen kunne fra før.
Men han sa også det at om man absolutt måtte gjøre endringer i språket, istedenfor å beholde det danske språket som han ønsket, så ville han at den nye norsken skulle bygge på de grammatiske røttene fra gammelnorsken. Det nye språket, skulle heller ikke være en overfladisk forandring av dansk mot norsk talemåte.
hah da ble det jo faktisk litt om debatten til slutt da..trodde ikke jeg ville ha så mye å skrive om den:P..
Arrivederci =)
